Alenetid

Nå har vi bodd i dette huset, som ligger to minutter fra skolen, i over en måned uten at jeg har funnet roen til å skrive et nytt blogg-innlegg. Det har vært fine uker, med sol og bad hver eneste dag, men også en tid der tankene om livet og livets innhold har fått stor plass. På det personlige planet befinner vi oss midt i et veiskille, et viktig veiskille der vi vinker farvel til det trygge livet i Ask og velkommer et nytt liv som vi ikke vet så mye om. Det føles ut som vi om vi har kastet oss opp i luften uten å vite hvor vi kommer til å lande.
For første gangen på 25 år er jeg og Orion langt borte fra hverandre i en lengre periode. Han er i Sverige og fikser mens jeg er her i Spania sammen med yngstemann.
Det er en merkelig følelse.
Jeg nyter av å kunne gi henne all oppmerksomhet selvom det til tider kan føles ensomt eller tosomt. Å få nye bekjentskaper her er ikke så lett som jeg trodde, hverken for henne eller meg.
Vi har blitt kjent med noen få ved skolen, men kjenner oss lett som påheng og det er aldri noen god følelse. Derfor fyller vi gjerne opp dagene selv. Vi sykler, stikker til en strand i nærheten, lærer oss spansk, gjør skolearbeid, tegner og fotograferer.
Nå som vi har blitt tvungne å ha mer alenetid har det gått opp for meg at den tiden er gull verdt.
Det er den tiden da barnet har mulighet til å utvikle sine kreative sider, sine ferdigheter og sin tankevirksomhet. Det er lett å glemme hvor verdifult det er å få være litt i fred i et barns liv.
I vår tekniske samtid er det vanlig at alene-tiden går opp i røyk fordi den har blitt byttet ut med skjermtid der man passivt eller aktivt blir underholdt. Dessuten kjører vi gjerne barna hit og dit på på diverse aktiviteter og gir dem ett så spekket program at den viktige "kjede-seg-tiden" lett bortfaller.
I de første ukene kjente jeg stor medlidenhet og redsel for at hun skulle føle seg ensom, men for hver dag som går bytter jeg gradvis medlidenheten ut med takknemlighet og pepp.
Hun påminner meg om at jeg aldri skulle kunne ha valgt min vei uten å ha fått lov å være alene som barn. Det var i den tiden jeg kunne utvikle min tankevirksomhet og min kreative nerve, noe jeg i dag er uendelig glad for.
Så derfor nyter vi litt ekstra av egentiden, selvom den kan være utfordrende, mens vi lærer oss blant annet spansk.
Samtidig teller vi ned dagene til Orion og til gutta med kjærste kommer. Savnet er stort og godt. Skal bli fantastisk å lage mat til seks igjen. Fortsatt lager jeg altfor store porsjoner fordi jeg ikke er vandt til å bare være to småspiste mennesker.
Som avsluttning legger jeg ved noen bilder fra den siste solfylte tiden og ønsker alle fred i sinnet og kjærlighet i hjertet.
/Ingrid