Arbeidsuke i El Campello!

Jeg har arbeidsuke i El Campello i Spania. LUKSUS!! Fant en siste-minutten- reise til Alicante og kastet meg på den. Så nå sitter jeg her da. Helt alene i El Campello og har det alt fra fantastisk bra (når solen skinner) til ensomt. Du forstår, det er ingen andre her. INGEN! Ikke en kjeft å se noe sted. Deilig å ha klippene for seg selv, men. Har ligget på en stor sten og sunget til havet og ropt ut livskloke ord som at meningen med livet er å nyte av kroppen. For det er vel det eneste vi sikkert vet, at vi ikke får beholde kroppene i vårt neste liv, om det finnes et slikt? Derfor må en av de viktigste oppgavene til en som har kropp være å finne ut av hvordan man nyter best av den. Shame on alle religioner som vil noe annet!
Etter en halvtime kommer det en fisker som glor i min retning. Han bestemmer seg raskt for å fiske akkurat der hvor jeg ligger. Jeg stirrer tilbake og ønsker fisker´n dit pepper´n gror. Kler på meg og trasker videre til et helt isolert sted der det bare finnes stener, hav, måker og tørket tang. Kler av meg igjen og lukker øynene. Ser det røde mellom øynene og nyter av solens behagelige varme. Ikke for kaldt, ikke for varmt. Drikker medbrakt vann. Åpner laptopen og begynner å skrive en historie som jeg ikke vet hvor ender. Så spennende å skrive! Mulig er den en del av en serie barn/ungdomsbøker som jeg aldri har sendt inn noe sted og ikke heller vet om jeg noensinne kommer til å sende inn. Tiden vil vise.
Når jeg er på vakre steder i verden pleier jeg å fantasere om en mulig framtid på akkurat dette stedet. Det er en deilig fantasi som egger livslysten. Jeg har vandret gate opp og ned her i El Campello og ikke funnet annet enn store palasser med tomme svømmebasseng, et aktivert alarmsystem og stengte vinduer. Det er out-of-season her. Og mine tanker går til alle flyktninger som ikke har noe sted å ta veien. Så helt urimelig det er at alle disse enorme husene står tomme samtidig som så mange mennesker er på flykt. Her i sol-Spania har jeg ikke sett en eneste flyktning eller tigger til tross for at det faktisk er mer livskvalitet å finne her langs stranden enn på en sentralstasjon i f.eks kalde Malmö. Hadde jeg vært eier til et av disse husene, hadde jeg åpnet det med en gang og gitt husrom til folk som virkelig behøver det. Og da er vi inne på den iskalde situasjonen vi har i Europa/Verden i dag som gjør meg redd. Det er som om det ikke går å stoppe. At den historien vi leste om som barn og ikke kunne skjønne at virkelig hadde hendt fordi den var så ond, må skje igjen. At en del mennesker igjen synes at det er ok å skille mellom folk og folk fordi de ser annerledes ut eller fordi de har en annen tro. Grenser stenges og mennesker uten papirer blir behandlet som dyr. Og journalistene får grupperingene til å komme lengre fra hverandre gjennom at de på død og liv skal påpeke hva slags bakgrunn de kriminelle har hele tiden. Uttrykk som "etninsk norsk" og "norsk, men med utlandsk bakgrunn" får vi høre daglig uten å ha noe som helst glede av det. For hva spiller det for rolle, kjære journalist, at morder A er etnisk norsk og morder B har utlandsk opprinnelse? Det eneste dere oppnår med den informasjonen er å skape fremmedfrykt og fremmedhat, den ene eller den andre veien. Slutt med det!
Grr. Hodet er fullt av alt som skjer i skrivende stund. Det blir kaos her, liksom i øvrige verden. Og det er ganske typisk fordi tankene får fly fritt her i ensomheten i Alicante. Men nå skal jeg avslutte med å legge opp to bilder tatt med mobilen av de seneste blyanttegningene herfra før jeg jobber videre i stillhet.
Plutselig ses vi igjen. Ha det fint så lenge.