Fortsatt i Sverige, heilt konge, manus og avslag

Det er lenge siden jeg har oppdatert bloggen. Det er fordi jeg fortsatt er i Sverige uten atelier. Noen ganger blir ting ikke slik man har tenkt seg, sånn er det bare. For oss som for så mange andre i kulturbransjen har korona vært en skikkelig bremsekloss. Utstillinger har blitt kansellert, og mye av den planlagte virksomheten med åpent atelier i Torrevieja etc. har vært umulig å gjennomføre. Det er kjipt, men det er som det er. Prosjektet i Sverige er snart ferdig iallfall og vi gleder oss til å vende nesa hjem til vårt hjem i Spania. Tror vi reiser om ca en uke. Vi skal kjøre hjemover, Orion, Lova og jeg. Tror det blir en fin tur nå som vi kan bytte på å kjøre og dessuten sove over underveis. Skal ikke prøve å slå 40-timers varianten jeg gjorde på vei opp gjennom et stengt Europa. 

Heilt konge

Ettersom jeg ikke har et atelier her i Sverige har jeg jobbet en del på datamaskinen. Prosjektet "Heilt Konge" blir så bra! Jeg gleder meg sånn til det er ferdig og til å se det i trykken! Håper og tror at boken kan bli årets julepresang! Den er full av Orions finurlige og kloke tekster. Målet er å få den ferdig til Orions utstilling på galleri G i Sandnes i oktober.

Påbegynt manus

Jeg har også jobbet litt på et filmmanus som jeg har på min "bucket list". Og funnet den perfekte samarbeidspartneren! Mer røper jeg ikke i skrivende stund, men jeg tror det kan bli veldig bra!

Avslag

Til sist må jeg nevne at jeg fikk nei til utstilling på Bærum Kunsthall og er veldig lei meg for det. Jeg skrev en søknad og så for meg en utrolig spennende utstilling som skulle handle om identitet på tre forskjellige plan. Den hadde passet perfekt i Bærum fordi jeg har mine røtter der. Jeg legger til søknadskladden her så dere kan lese den hvis dere er interesserte.

Det er forbannet tøft å få avslag og hver gang må man stå sterk og reise seg uten bitterhet. Reise seg uten å miste all tro på seg selv.  Jeg gjør det gang på gang, har ikke noe annet valg. En gang i blant blir det jo ett og annet ja og det er det man lever for. Det og at folk faktisk kjøper bildene jeg lager slik at man har råd til mat og livet. Avslag er en del av kunstneryrket som de fleste ikke orker med. Den delen som dreper kreativiteten. 

Utstillingen skulle hete IDENTITET og bestå av tre ulike deler. Dessverre har jeg ikke hele søknaden fordi den var webbasert, men kladden så ut slik:

Bakgrunn og innehold

DEL 1, min norske identitet.

Jeg er norsk, eller er jeg det? Jeg har iallfall et norsk pass.

I 1992 flyttet jeg fra Norge, mitt land. Jeg hadde kommet inn på et kunstakademi i Belgia. Egentlig turde jeg ikke å reise. Jeg lette etter unnskyldninger som kunne holde meg hjemme. Min familie, mine venner, min hund og min pratende undulat Harry. Ikke faen kunne jeg vel reise fra dem? Men mamma dro i meg. Hun hadde møtt en belgier som hadde forflyttet henne til sitt land, et land jeg aldri hadde besøkt og som jeg visste fint liten om. På den tiden var jeg sterk motstander av EU så Belgia hadde dessuten en sterk negativ klang i mine ører. Men kunstskolene der lokket meg. Min bonus-pappa merket fort hvilke knapper man skulle trykke på, knapper som fikk meg til å vende nesa litt lengre bort enn til Oslo og plutselig stod jeg ved inngang til et av Europas eldste kunstakademier der jeg kunne lese et skilt som stolt fortalte at selveste Van Gogh hadde vært elev ved denne skolen en gang i tiden. Samme skole hadde kastet ham ut etter tre måneder, men det var ikke lengre viktig. Etter to dagers testing med utallige oppgaver i et stort fellesrom stod det klart at jeg hadde kommet inn. Jeg var døds-redd for flytte fra mitt elskede land, Norge, men det var en seier å komme inn på det vakre akademiet og en befrielse å få lov å fordype meg i kunstens magi.

Min klasse var spesiell. Vi var studenter med bakgrunn fra 11 forskjellige land det første året. Åtte av oss formet kunstnergruppa October Octopus. Ølen kostet 3 kroner i kantina. Vi lærte oss flamsk. Jeg møtte min livs store kjærlighet i klasserommet der vi tegnet og malte stilleben og modell 8 timer om dagen. Han kom fra Sverige og hadde samme behov for å skape som jeg selv. Jeg lærte meg svensk.

Etter fire år i Belgia hentet jeg hunden i Norge. Han skulle bli en franskhund. Undulaten Harry ble igjen for han hadde byttet ut min stemme til den dype mannsstemmen i hans nye hjem. Vennene og familien min hadde jeg fortsatt i Norge, men nå visste jeg at jeg ville ha dem for livet. At det ikke spilte noen rolle om jeg bodde noen landegrenser bort.

Som eksamens og forlovelsespresang fikk vi en bil, en beige Citroen C15, samt et bensinkort. Vi hadde hørt at man kunne kjøpe slott i Frankrike for 1 krone. Vi nølte ikke med å reise. Jeg fikk et kunststipendium fra Norge på 25 000 kroner. Vi fant ikke et slott. Etter tre måneder i bilen var vi mils-blinde etter å ha kjørt Frankrike på kryss og tvers med et snitt på ca 90 mil om dagen. Da vi fant huset vårt i midten av nowhere i november 1996 var vi lykkelige over å kunne bo så nærme Pompidou som bare lå tre timers kjøring vestover. Vi kunne ikke fransk og hadde ingen inntekt, men vi hadde hverandre og troen på vårt skapende. Den skulle vise seg å være gull, men ikke da. De 25 000 kronene skulle vare i et helt liv. Vi spinket og sparte og gikk ned 10 kilo på et år. Vi testet desperate løsninger som «The rolling museum» ( en utstilling i bilen som vi parkerte i gågata i Luxembourg ), vi banket på folks dører for å tilby dem fine tegninger av husene deres som de ikke ville kjøpe og vi holdt «man lærer seg best når man nyter»-kurs. Jeg lærte meg litt fransk.

Men det hjalp ikke og til sist flyttet vi delvis til Norge hvor vi kunne ta noen strøjobber for å overleve. Vi fikk atelier på Høytorp Fort i Mysen og en liten unge begynte å vokste i magen. Vi flyttet til Malmø der vi fikk nye atelier på ADDO. Kom til migrasjonsverket som skrev følgende årsak til innvandringen. «Flyttar från Norge till Sverige pga kärlek» Hverken mer eller mindre.

Sverige ble mitt hjemland i nesten 20 år. Et fantastisk land.

I 2003-04 bodde hele min norsk/svenske familie på 4 i samme hus som min kjære Bestemor på Jar i Bærum. Jeg ville gi tilbake litt av det hun hadde gitt meg som barn, -tid. Og det fikk vi. Jeg fikk til og med sitte hos henne til hun sovnet stille og fredlig inn et halvt år senere.

Da jeg var liten bodde hun i Sandvika og hadde all tid i hele verden for bare meg. Sammen odlet vi mine barndoms-røtter i hennes hage i Anton Walles vei 13 som hadde utsikt over hele den vakre fjorden. Disse røttene ligger fortsatt rundt omkring i hele Bærum og andre plasser i Norge og er avgjørende for min norske identitet.

Mine barn er svensker og nordmenn. De har to pass. Jeg ville også ha to pass og var forbanna på Norge som ikke tillot det for oss voksne. Jeg ville ha samme nasjonalitet som barna mine, men kunne aldri si opp mitt norske jeg. Hvorfor?

Det var Munch og det var Grieg, det var lukten av granskauen, av fjellene, kanskje til og med elgene og den lange vinteren, det var den lyse sommeren og sommerleken og 17.mai. Og ikke minst tilhørte jeg nordmenn, det entusiastiske og stolte turfolket med mottoet «ut på tur aldri sur».

Da Norge endelig aksepterte at vi kan få ha to nasjonaliteter var det for sent å bli svensk. Jeg og min svenske mann hadde allerede fulgt vår sol-drøm og flyttet alt vi eide til Spania. Min andre nasjonalitet kommer derfor ikke til å bli svensk, men spansk. Jeg lærer meg spansk, mitt syvende språk.

Spania er mitt femte hjemland og fortsatt er jeg like norsk inne i meg til tross for at jeg emigrerte for 28 år siden og dermed har tilbrakt mer enn halve livet mitt i utlandet. Dette har vekket en hel del spørsmål i meg som gjør at jeg har fått behov for å undersøke dette med identitet. Min norske identitet, hva er den? Jeg vil undersøke dette gjennom mitt skapende og jeg ser framfor meg en utstilling i Bærum kunsthall som handler om vår nasjonalistiske identitet og følelse. Jeg vil belyse det som fortsatt knytter meg til Norge og som gjør at jeg fortsatt tviholder i det norske passet og sier til alle jeg møter at jeg er norsk.

DEL 2- En papirløs identitet.

Et annet aspekt av dette med identitet er flyktningestrømmen som nå skaper splittinger i Europa. Selv gav jeg hjem til 5 afghanske flyktinger i 8 måneder i 2016 og var med i deres prosess om å få bli i Sverige, noe som ingen av dem til slutt fikk. Jeg hørte deres opprivende historier og støttet dem så godt jeg kunne under denne perioden. De gikk på skolen, lærte seg svensk, var pliktoppfyllende og gjorde så godt de kunne for å få bli i et land som kunne gi dem en framtid. Vi levde oss inn i deres lidelse og vi var frustrerte og skuffet da ingen av dem fikk bli i landet etter tre-fire års ventetid. Deres spor har gjort noe med meg og jeg vil bidra til å belyse urettferdigheten i å ha et gyldig papir og ikke.

DEL 3 - En uakseptert identitet.

En siste aspekt som jeg vil fortelle om i denne utstillingen er om en norsk som alltid fikk spørsmål om hvor hun kom fra og som til sist ikke orket mer. Hun var min aller beste venninne og fikk meg til å reflektere over dette med norskhet helt siden vi var 13 år gamle. Hun hadde koreansk utseende og ble adoptert til Norge som 6-åring. Vi reiste til Syd Korea sammen for å lete etter hennes opprinnelse. Vi fant den delvis, men den gav oss få svar. På utstillingen vil jeg hylle hennes minne og belyse folks ubetenksomme spørsmål og kommentarer når de utbryter «så godt norsk du snakker» til en som føler seg som helt norsk, men som ser litt annerledes ut i forhold til det noen forventer seg til norskt utseende.

Utstillingen vil  handle om tre ulike vinkler av det å ville tilhøre en nasjon og hva det kan innebære. Den vil inneholde maleri, foto og video samt en installasjon.

Jeg håper på positivt svar da jeg har veldig lyst til å jobbe mot akkurat denne utstillingen i Bærum.

Mvh Ingrid Forfang