no-Medlem av hylekoret og julen er her

Nå må jeg bare skrive av meg litt. Blir så frustrert av all skit som dukker opp i aviser og på fb, ja hele nettet koker, føles det ut som. Hatet velter fram og nettrollene setter fyr og flamme på den ene saken etter den andre gjennom rasistiske og idiotiske utsagn. Jeg tilhører "hylekoret", -dvs den norske migrasjonsministerens beskrivelse av oss som mener at hun gjør feil når hun sender tilbake barn og ungdommer tilbake til Afghanistan, og jeg er stolt av det. Og nå har jeg tenkt til å hyle HØYT og fortelle en historie:
I oktober i fjor stod jeg i atelieret og fikk vondt i magen av de forferdelige nyhetene om alle mennesker på flykt og deres lidelser. Jeg kjente meg maktesløs og tenkte at jeg må gjøre noe, at jeg ikke holder ut tanken på å skulle se et eventuellt barnebarn inn i øynene og fortelle det at jeg gav faen på den tiden da den største flyktingestrømmen pågikk. Historien som skrives nå ligner den vi kjenner fra 2. verdenskrig, de historiene som bestemor fortalte fra hennes unge voksenliv der de heldigvis stod på riktig side. Så vi hjalp til litt her og der når tilfellene bød sig, sendte penger til Røde Kors og restaurerte den ene leiligheten slik at vi kunne ta imot ensomkommende flyktninger og bli deres støttefamilie. Gjennom kjente fikk vi kontakt med et firma som skulle godkjenne oss som familiehjem. Prosessen tok flere måneder og når vi vel ble godkjente, viste det seg at de likevel ikke skulle kunne akseptere at ungdommene sov i hus tvers over gården i den nyrestaurerte leiligheten. Vi tenkte at sønnene våre kunne bytte rom, slik at de fikk bo der og flyktingene inne i huset vårt, men det viste seg at ikke heller dette skulle bli en lett prosess. Under prosessen takket jeg nei til utstillinger og bestemte meg for å bytte bane en tid for å bli familiemamma på heltid. Jeg skulle få arvode for ekstra-arbeidet, mellom 11-15000 kr per barn i måneden. Jeg reagerte på summene som jeg syntes var veldig høye, men fikk høre at denne løsningen var mye billigere enn å plassere dem på et hvb-hjem hvor det koster mellom 1000 og 3000 kroner per døgn. Ungdommene vi skulle ta i mot skulle være mellom 16-18 år gamle slik at de skulle klare å sove i den separate leiligheten. Vi kjøpte inn nye senger og møblerte leiligheten slik at den skulle passe til ungdommer. Tiden gikk og ingen ungdommer kom til oss. Til slutt avbrøt vi samarbeidet med firmaet fordi det ikke ble som vi hadde tenkt oss. I ettertid er jeg glad for det ettersom jeg hadde moralske betenkligheter med de høye summene.
Noen måneder senere ringte en god venn for å høre om vi kunne huse en gutt fra Afghanistan i en måned som hadde fått beskjed om at Migrationsverket ikke trodde på hans alder. Vi ønsket ham velkommen og etter en måned lurte vi på hva som skulle skje. Gutten hadde mange venner som også hadde fått sin alder justert til 18. De ble altså ikke trodd når de sa hvor gamle de var. For denne gruppen ungdommer innebærer 18 års dagen at man mister alle rettigheter til skolegang og familiehjem eller ungdomshjem. Man blir sendt til helt ulike plasser i landet uten at det blir tatt hensyn til at de har begynt å føle seg tryggere i det området de har bodd i et -to år og hvor de har fått gå på skole. Han spurte derfor om han og fire andre skulle kunne leie leiligheten. Det fikk de og nå er leiligheten full av liv. Veldig hyggelige mennesker som er helt ulike hverandre, men som har til felles at de har flyktet, at de er urolige for framtiden, at de har en historie som vanskelig å forstå for meg som har levd hele livet mitt i fredelige land. Det jeg kan gjøre er å forsøke å hjelpe til med språk og aktiviteter som joggetur i skogen, data etc. Fire av dem får fortsatt gå til skolen fordi de kom før de fylte 18. Den femte har aldri fått den muligheten fordi han kom når han hadde fylt 18.
Det er hyggelig å ha dem boende og jeg ser at de trives sammen, noe som gjør at jeg lettere kan ha god samvittighet nå enn før. Det har dock en økonomisk side som jeg ikke liker. Ungdommene får 1800 kroner fra migrasjonsverket hver måned. Det er alt de har til mat, klær, bostad, m.m. Vi får ingen støtte fra kommune, migrasjonsverket eller noe annet sted, så vi bekoster varme og husrom med egne penger. Og det er her mine funderinger starter. Hadde de ikke vært toppen om migrasjonsverket betalte samme sum per asylsøkene til private hjem som åpner dørene sine for flyktinger som de betaler til et mottak? Jeg tror det er en god investering på mange måter. Integreringen går lettere, og vi får en win-win situasjon. Tenk om de eldre med egne hus kunne åpne opp døra for en asylsøkende! Det skulle hjelpe mot ensomhet for både den eldre og den ensomkommende. Jeg tror språkinnlæringen skulle gå fortere og integreringen skulle være et faktum fra første stund. Dessuten tror jeg at mange flere skulle kunne tenke seg å leie ut et rom dersom man fikk en husleie, og penger til ekstrakoster som bensinutgifter, strøm, internett. Når jeg ser hvor fint vi har det med gutta våre, ønsker jeg at flere får oppleve dette. Det skulle bidra til større forståelse for en flyktings virkelighet.
Hoppsan, lengre kom jeg ikke sist jeg hadde tid til bloggen. Nå hopper jeg over til et helt annet tema: Det har jo blitt jul! Den feirer vi i Frankrike med familie. Fantastisk å få litt ferie og litt tid med barna! Håper dere som leser bloggen har en fin og kreativ juletid. Selv har jeg nå en iPad pro med penn å leke meg med. Resultatene lar vente på seg, men jeg ser fantastiske muligheter (tror jeg). Blir jo inspirert av min kjære Orion som har jobbet på iPaden i over et år. Han kan nå jobbe overalt, på flyet til og med:) Vet ikke om det er mulig for meg å gjøre fordi jeg jobber på en så helt annen måte, men om jeg får til det jeg vil, er det absolutt verdt det :)
God fortsettelse på jula til alle!
/Ingrid