no-Terror, tegninger og kjærlighet

Sitter på et kjøpesenter og venter på tre shoppende barn. Tenker på terror og hvordan jeg skulle takle den om den rammet oss her. Må understryke at jeg ikke er redd, at tankene ikke hindrer meg fra å gjøre det jeg vil. Terror er ikke noe jeg kan gjøre noe annet med enn å avsky den. Og sørge over den. For det er stor sorg jeg føler når uskyldige mennesker må sette livet til pga at det finnes mennesker som er så syke i hodene sine at de på alvor mener at de har rett til å drepe andre mennesker. Sorg, ikke redsel. Og avsky. Og et sterkt ønske om at menneskeheten en dag våkner opp og innser at vi hører sammen, at vi alle vil og fortjener å ha et godt liv på jorda mens vi fortsatt er i livet. Så fint vi skulle ha hatt det om alle var snille mot naboen sin!. Så enkelt det skulle ha vært. Jo, jeg vet, det er bare en naiv drøm og helt urealistisk. Men det er likevel en drøm og den kan ingen ta fra meg!
I går ryddet jeg i noen av skuffene i atelieret og fant en del gamle tegninger. Det er morsomt å finne dem for de er som en dagbok. Ingen er fine, ganske stygge om jeg skal være ærlig, men de uttrykker følelser og tanker og gir meg minnesbilder som det er spennende å dykke ned i selvom de ofte er mørke. Livet er ikke lett alle ganger, virkelig ikke. Noen sår vil aldri gro. Men mørkret gir kontrast til lyset og et innhold på dypere plan. En del tegninger lar jeg være, en del har jeg brent. Godt med litt opprensing nå like før konstrundan!
Nå er shoppingen snart slutt og det er også min lille skrivstund.
Ta vare på hverandre der ute! En ekstra klem er ikke helt feil i disse dager!
Så gode klemmer til deg som leser dette fra Ingrid❤!