Sola skinner i dag <3

Sola skinner! Jeg er på dag nr 2 i mitt nye blogge/trene -liv og har startet dagen med trening!. Det er faktisk ikke helt dumt, til tross for at jeg alltid har hatet trening. Har blitt inspirert av den eldste sønnen som står opp ekstra tidlig for å rekke å trene før skolen begynner.
Og inspirert av reisen til Senegal. Det der uttrykket "borte bra, men hjemme best" stemmer ikke for meg. Vi reiste fra den vidunderlige varmen og kom hjem til et grått slaskvær i et mørkt land til et iskaldt hus full av nye regninger. Det var ganske kjipt, rett og slett. Selvom det var fantastisk deilig å ta seg en VARM dusj, drikke vann fra kranen og spole rent i dass
Men spørsmålet om vi skal flytte, dukker automatisk opp. - Igjen. Flytte til sol og sommer året rundt? Det er fristende, VELDIG fristende. Men skulle det være mulig å flytte? Nei, ikke enda, tror jeg. Ikke mens barna går på skolen. De har så bra venner rundt seg og stortrives alle tre. Men kanskje om 4 år når minsten skal begynne på ungdomsskolen? Det er verdt å tenke på.
For 2 år siden var vi seriøst på veg til å flytte til Spania. Hadde funnet drømmehuset og fikk en deal som gjorde at vi kunne leie huset i et år før vi bestemte oss, om vi ville. Vi reiste ned med hele familien for å se om det skulle være midt i prikk. Det var det. Det vil si, det kunne ha vært det om ikke alt ble som det ble.
Like etter Spaniaturen mistet jeg min aller beste venninne. Hun betydde/betyr så vanvittig mye for meg og for hele familien min. Ahnikee. Og med henne mistet jeg nesten all min energi. Gleden forsvant og ble borte i lang tid. Det går fortsatt ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Hun var best. Et sjeldent menneske. Et tvers igjennom ærlig menneske. En jeg kunne le sammen med så tårene spruta. En jeg kunne stole på til 100 %. Savnet er ubeskrivelig stort og har gjort meg til tider nesten handlingforlammet. Savner latteren hennes, savner hele henne. Hver dag.
Men livet for oss levende fortsetter likevel, med og uten sorg, utrolig nok. Og jeg er stolt over å ha kommet så langt i prosessen at jeg igjen har fått nye framtidsdrømmer. Som å bo der solen skinner. I et av de landene som er så full av konstraster. Kanskje har flyttelasset gått om 4-5 år? Fram til da er det Ask/Röstånga som gjelder. Hadde aldri trodd at jeg kunne bo så lenge på samme sted som jeg har gjort her! Altså, vi snakker 15 år i samme hus på samme sted! Og det kommer av at vi har stortrivdes her, hele familien. Det er en unik plass som jeg skriver mer om en annen dag.
/Ingrid