"The rolling museum" og livsdrømmen

Jeg hørte akkurat på programmet "Gör upp med din livsdröm" på P1. Samtidig bladde jeg i gamle fotografier. De lå fortsatt i den blåe plastikk-esken som vi kjøpte i 1996 da vi avsluttet akademi-studiene og flyttet fra Belgia til Frankrike. Det er en evighet siden, før digitalkamera og internett, og lenge før vi kunne livnære oss på kunsten. På den tiden var det ingen gallerier som solgte bildene våre og ingen av oss var klar for å stige inn på et galleri med lua i hånda for å tigge om å bli tatt inn i varmen. Gallerier finner helst kunstnerne sine selv, ikke omvendt.
Uansett var vi fast bestemt på å følge vår livs-drøm. For oss fantes det ingen andre alternativer fordi skapertrangen var så veldig sterk.
I Avrecourt, på landet i nordøstre Frankrike, var vi både språkløse og sultne. I ren desperasjon tegnet vi folks hus i håp om at eierene av huset skulle ville kjøpe dem. Et totalt mislykket prosjekt. Folk på landet i Frankrike var overhode ikke interessert i vår kunst. Vi må til en storby, tenkte vi og kom fram til at utstillingen "The rolling museum" var en ypperlig måte å komme fram til en storby på. Som alltid kavet vi opp armene og gikk inn i prosjektet med hele oss. Det gjør man når kunsten er på liv og død, når skaperkraften brenner og man bare vil framover. Fotografiene jeg fant mens jeg hørte på radioprogrammet er nettopp fra den utstillingen som tok oss helt opp til borgermesteren i Luxembourg. Vi fikk hans tillatelse til å vise "The rolling museum" på gågata i byen og det hele ble en uforglemmelig dag med mange interessante samtaler om kunst.
Det var stort for oss da. Og et steg nærmere vår livs-drøm som vi fortsatt lever i og av.